Tekst: Lene Svenning

lene@lomedia.no

Foto: Ole Palmstrøm

ole@lomedia.no

– Nyttårsforsettet mitt var å si mer nei. Det gikk dritt.

Elisabeth Andreassen har hendene fulle. Hun er nestleder i HK-klubben i det store samvirkelaget Coop Øst og leder i Østfold HK.

I år har hun for første gang deltatt i forbundets forhandlingsdelegasjon i lønnsoppgjøret for 25.000 ansatte i varehandelen. Hun opplevde at hun ble hørt og er stolt av resultatet. Dessuten:

– Det var spennende å se hvordan spillet foregår fra innsida.

På veien uten planer

Når vi møter henne hjemme i den grå eneboligen i Sarpsborg, har Andreassen, samboeren Heine, yngstedatteren Thea på 17 år og hunden Tinka nettopp kommet hjem fra årets campingferie. I løpet av tre uker har familien rukket over flere land; Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og Luxembourg. 500 mil har gått med et smil.

– Vi setter oss bare i bilen og kjører, uten å ha planlagt noen ting.

For Andreassen er impulsivitet en viktig del av ferien.

– Hverdagen er ofte planlagt. Å ha tre uker foran oss og bare se hvor vi ender er helt fantastisk. Vi får alltid en plass til campingvogna.

Den første kampen

Nå er ferien over, og Andreassen skal tilbake til jobben på Obs Bygg. Hun er ekspert på maling, bad, garderobe og vedovner.

Men det er slett ikke alle dager Andreassen trekker i uniform. Hun er frikjøpt som tillitsvalgt én dag i uka, men bruker langt mer tid på oppgaven.

– Jeg er veldig hjemmekjær til å være så lite hjemme. Det er mye farting.

Da hun var 20 år og jobbet deltid på Coop Obs, ringte Andreassen til LO for å melde seg inn. Hun irriterte seg over at hun bare hadde en 27 prosent stilling, mens hun i realiteten jobbet langt mer.

– Jeg var så forbanna! Det ble min første kamp.

Andreassen fikk med seg kollegene sine, mange var i samme situasjon. Det ble slutt på de små stillingene.

– Vi så at det funka å være organisert og ta kampen.

En prinsippsak

Kamp mot ufrivillig deltid går som en rød tråd gjennom Andreassens arbeidsliv. Tidligere i år gikk hennes kollega André Kaldal til sak mot sin egen arbeidsgiver, med Andreassen, HK og LO i ryggen. Han krevde å få overtidsbetaling for arbeid utover stillingsprosenten sin.

Bakgrunnen er flere EU-dommer som sier at det er diskriminerende å nekte deltidsansatte overtidsbetaling før de har jobbet tilsvarende full stilling.

Kaldal vant fram i tingretten i mars, men arbeidsgiveren har anket dommen. Til våren skal saken opp i lagmannsretten. Saken har fått stor medieoppmerksomhet.

– Dette ble mye større enn det vi hadde trodd. André har vært tøff som turte å gå til sak.

Andreassen understreker at saken ikke har ført til dårlig stemning mellom sjefene og HK’erne på jobben.

– Arbeidsgiveren skjønner at dette ikke handler om meg og André mot dem, men at dette er en prinsippsak. Det er mye større enn oss.

– Bare tull

Klubblederen har imidlertid ingen kvaler med å kritisere arbeidsgiveren sin. For et år siden raste hun i HK-Nytt over at de lokale lønnsforhandlingene ikke resulterte i ei krone mer i lønnsøkning. Bare tull, kalte Andreassen forhandlingene.

– Jeg har min ytringsfrihet. Coop Øst er ikke en dårlig arbeidsgiver selv om vi ikke alltid er enige. Jeg blir ikke halshogd selv om jeg kritiserer dem.

– Er du populær hos ledelsen?

– Nei, det tror jeg ikke. Men jeg tror medlemmene setter pris på at jeg sier ifra. Det er dem jeg jobber for. Og ledelsen vet hvor de har meg – jeg er tydelig.

Eldstedatteren Mia jobber også i samvirkelaget, på en Extra-butikk, ved siden av studiene.

– Har du pålagt henne å være HK-medlem?

– Ja.

Svaret kommer kontant og uten blygsel.

Ny vending

Andreassen hadde helt andre planer enn å jobbe på butikk. På videregående begynte hun på helse- og sosialfag. Etter to år skulle hun bli lærling for å ta fagbrev. Men læreplassen fikk hun i Rømskog, flere mil unna. Andreassen hadde verken bil eller lappen, dessuten hadde hun nettopp blitt kjæreste med Heine hjemme i Sarpsborg.

Og dette kunne hun kanskje ha tenkt på før:

– Jeg tåler ikke blod og er ikke så glad i andre kroppsvesker heller.

Andreassen skiftet retning og tok et år «påbygg» på videregående. Da kunne hun søke seg til sosionomstudiet. Men der kom hun ikke inn.

– Så skjedde livet, da. Jeg var 22 år da Mia kom.

Og sånn ble sommerjobben på kafeteriaen på Coop Obs permanent.

Ikke konfliktsky

I elleve år jobbet Andreassen i kafeteriaen. For 13 år siden ble den nedlagt. Andreassen ble overført til Obs Bygg.

– Jeg gikk fra kjøttkaker til maling – det kunne jeg ingenting om. Men alle kan lære.

Også her ble hun tillitsvalgt.

– Jeg tror folk føler at jeg tar kampen for dem og at jeg ikke er konfliktsky.

Mange av kampene har dreid seg om det samme – å sørge for at folk får høyere stilling.

– Folk som jobber deltid lever på vent. De får ikke lån i banken og kan ikke kjøpe seg bolig.

Andreassen elsker jobben sin, men én ting skulle hun gjerne vært foruten:

– Å jobbe annenhver helg er kjipt. Det samme er det jobbe til klokka 22 om kvelden – det er sent. Ingen av våre konkurrenter holder åpent så lenge.

Hun legger raskt til at andre har det verre – mange dagligvarebutikker er åpne til klokka 23. Det synes hun er høyst unødvendig.

– Jo eldre jeg blir, dess mer pris setter jeg på fritida.

Ikke fett å gå på Nav

Andreassen er født i Oslo og bodde i hovedstaden fram til hun var tre år. Bare et halvt år etter at familien på tre kom til Sarpsborg, hvor faren kom fra, skilte foreldrene lag. Samværet med faren var sporadisk i oppveksten. I dag har de ingen kontakt.

– Det var meg og mamma.

Mora var ufør, og økonomien dårlig.

– Det er ikke fett å gå på Nav, ingen blir rike av det.

Det merka datteren først da hun ble tenåring. Moteriktige Buffalo-sko og Miss Sixty-bukser kunne hun se langt etter. Selv om bestevenninna hennes, den samme som hun har i dag, villig lånte bort sine klær, var det først når Andreassen selv fikk penger mellom hendene at hun kunne kjøpe det hun ville.

– Konfirmasjonspengene gikk til shopping.

– Kjempetøft

Hun var bare 25 år da hun ble morløs. Andreassen gråter, selv om historien er gammel.

Hun var hjemme da hun fikk en telefon fra moras kjæreste – du må komme på sykehuset nå!

Andreassen satte seg straks i bilen, uten å vite at håpet alt var ute. Mora hennes var død, bare 52 år gammel, av hjerteinfarkt.

– Jeg snakker ikke så mye om det lenger, sier hun, overrasket over tårene.

Tinka, som ligger i sofaen ved siden av matmora og gnager høylytt på et tørket griseøre, får en tårevåt hånd over pelsen.

Andreassen var gravid med den yngste datteren Thea. Den eldste, Mia, var tre år gammel.

Som enebarn og nærmeste pårørende var hun den som måtte ordne med alt det praktiske.

– Jeg husker nesten ikke tida etter at mamma døde. Det var kjempetøft.

Bunad

Mora hadde ikke hatt råd til å gi datteren en bunad til konfirmasjonen. Like før mora døde, hadde de imidlertid gjort avtale om å se på bunad sammen. Nå hadde hun penger til det.

Den turen ble det ikke noe av. Men Andreassen arvet litt penger.

– Da kjøpte jeg bunad.

Juleglad

Andreassen elsker å gå tur med hunden – eller hundene – nabohunden Daisy er alltid med, eieren er dårlig til beins.

– Jeg tror på karma. Er du en drittsekk, biter det deg i ræva. Er du snill mot andre, er andre snille mot deg. Det koster ikke så mye å være hyggelig.

Juleforberedelser betyr mer for Andreassen enn for mange andre. Første desember er siste frist, da må all julepynten være på plass. Hun bruker gjerne en helg på å dekorere eneboligen med innholdet i de sju, åtte eskene som holder til på loftet resten av året. Og den siste uka før jul tar hun ferie for å bake, vaske og pakke inn gaver.

– Da koser jeg meg!

I romjula, når de fleste vil ha fri, er hun tilbake på jobben.

– Det er nesten litt deilig.