Tekst: Lene Svenning

lene@lomedia.no

Foto: Herman Bjørnson Hagen

herman@lomedia.no

Magnhild Otnes vet akkurat hvordan det føles å bli sagt opp.

Da au pair-senteret hun hadde jobba på i to år tapte anbudet, mista Otnes jobben.

– Jeg skulle fortelle au pairene, en veldig utsatt gruppe mennesker, at vi skulle legge ned, samtidig som jeg selv var i en veldig sårbar situasjon.

Hun rister på hodet.

– Jeg hadde veldig lite å gå på. Men jeg kunne ikke gråte når au pairene gråt.

Uro

Nå er det kollegaene i Norsk Folkehjelp hun er bekymra for.

Vi sitter rundt et stort spisebord på kjøkkenet i ei blokk på Jongsåsen i Bærum. Derfra ser vi ned på Sandvika sentrum og fjorden utenfor. Men mentalt er vi i USA. Donald Trumps frysing av USAs bistandsmidler får nemlig direkte følger for de ansatte i Folkehjelpa, fagbevegelsens humanitære hjelpeorganisasjon. 1.700 ansatte rundt om i verden mister jobben. Og nå må organisasjonen se på hvilke følger bistandskuttet får for driften og de 160 ansatte i Norge.

– Det er mange spørsmål og mye uro, sier Magnhild Otnes.

Hun har vært tillitsvalgt for de ansatte i Norsk Folkehjelp i sju år. Nå frykter hun at det går mot oppsigelser.

– Jeg vet hvordan det er å bli sagt opp sjøl, den usikkerheten det medfører.

LOPPEFUNN: Leiligheten til Magnhild Otnes og mannen er full av skatter de har funnet på loppemarked. – Det mangler ikke på ting, erkjenner hun.

Herman Bjørnson Hagen

Meningsfullt arbeid

Magnhild Otnes har vært ansatt i Norsk Folkehjelp i 25 år. Hun startet som ansatt på Vardåsen asylmottak for enslige asylsøkere i Asker. I begynnelsen var hun barnefaglig ansvarlig, siden ble hun leder på mottaket.

Første gang hun var i kontakt med enslige mindreårige asylsøkere var da hun jobbet som lærer for barn som nettopp hadde kommet til Norge. Lærerjobben ble inngangsbilletten til jobben på Vardåsen.

Asylsøkerne skal i utgangspumktet bo i mottak i opptil et år før de bosettes i en kommune, men mange blir boende i årevis, forteller Otnes. Hun så på det som sin hovedoppgave å gjøre asylsøkernes liv så godt som mulig.

– Jobben var meningsfull. Her kunne jeg utgjøre en forskjell.

Folkehjelpa la ned driften av asylmottaket i 2012. Otnes begynte å jobbe på Norsk Folkehjelps hovedkontor med å opprette nye mottak.

«Moderne slaveri»

Otnes fikk snart ny jobb, som leder på det nyåpnede senteret for au pairer, et samarbeid mellom Fagforbundet og Norsk Folkehjelp.

Au pair-ordningen var ment som et kulturutvekslingsprogram hvor utlendinger, stort sett kvinner, bodde hos norske familier for å lære språk og kultur. I bytte jobbet de opptil 30 timer i uka for familien og fikk kost, losji og 5.900 kroner i måneden. «Moderne slaveri», mente fagbevegelsen.

Til au pair-senteret kom både au pairer i nød og au pair-familier med behov for veiledning. Senteret tilbød au pairene sosiale aktiviteter og informerte dem om deres rettigheter.

Uenig med LO

I fjor ble au pair-ordningen avviklet – i alle fall for au pairer som kommer fra land utenfor EØS-området. LO var pådriver for å legge ned ordningen. Men Otnes synes det er vanskelig å avgjøre om det var bra eller ei.

– Ordningen ga au pairene veldig mange muligheter. De ville ikke at ordningen skulle legges ned. Jeg skulle heller ønske at ordningen ble regnet som arbeid, ikke kulturutveksling, og underlagt arbeidsmiljøloven. Men der er jeg og LO uenige.

Otnes er i tillegg svært kritisk til anbudsregimet. Asylmottaket hun jobbet på hadde treårskontrakter med det offentlige, au pair-senteret ett.

– Anbudsregimet er uforutsigbart. Det fungerer dårlig for sårbare grupper og gir de ansatte usikre arbeidsforhold, mener hun.

Fast jobb med adgangskort

Da Otnes ble sagt opp i 2017, tok HK-medlemmet kontakt med sin tillitsvalgte og fikk hjelp av forbundet.

– HK sa at jeg hadde rett på fast jobb i Folkehjelpa. Det var da jeg skjønte hvor viktig det var å ha en klubb.

Etter råd fra HK godtok ikke Otnes oppsigelsen. Enden på visa ble at hun fikk fast jobb på hovedkontoret til Norsk Folkehjelp.

– Det betydde så mye for meg. Jeg husker ennå følelsen da jeg fikk adgangskortet til kontoret.

Hun trykker hendene til brystet.

Otnes jobbet med prosjektet «Rik på mangfold» i Folkehjelpa i en kort periode før hun ble spurt om å ta over som leder i HK-klubben. Hun var ikke vondt å be.

– Her kan jeg bruke erfaringa mi med å bli sagt opp, tenkte jeg. Det er viktig å ha en klubb som sørger for at folk blir ivaretatt på en ordentlig måte.

Til sjøs

Magnhild Otnes ble født på Tynset i 1960 og bodde i Rendalen i Innlandet til hun var ett år gammel. Da flyttet hun og familien til Ås hvor faren studerte på landbrukshøgskolen. Her ble familien boende gjennom hele hennes oppvekst.

MOR OG DATTER: – Mor var veldig snill. Det er et privilegium å alltid føle seg elsket av sin mor, sier Magnhild Otnes.

Privat

Men tilknytningen til Rendalen besto. Familien ferierte i foreldrenes hjembygd i alle år. Og Otnes og mannen har selv kjøpt seg hytte der.

Etter samfunnsfaglinja på videregående ville Otnes oppleve verden. Hun dro til sjøs, som det heter. Otnes tok hyre som «pike» på cruiseskipet Royal Viking Sky. I et år serverte hun frokost og lunsj til offiserer og mannskap fra København til Nordkapp og fra Sovjet til Rio de Janeiro. Kollegene kom fra hele verden.

Etter et år til sjøs, begynte hun å studere litteraturvitenskap og teatervitenskap på Universitetet i Oslo samtidig som hun jobbet på sjokoladefabrikk. Også her hadde hun kolleger fra mange land.

– Planen var å studere noe jeg synes var spennende.

Hun ler.

Det ga henne i alle fall relevant jobb – som billettør på kino.

REPORTER: Magnhild Otnes har også studert film. Her er hun under filmfestivalen i Venezia, som utsendt reporter fra student­radioen Radio Nova.

Privat

Til politiet

Det var da Otnes bodde på Kringsjå studentby at hun forelsket seg i Mostafa fra Marokko som var på besøk i Norge. For at han skulle få bli i landet, måtte det ferske paret gifte seg – bare fire måneder etter at de møttes.

– Alle synes det gikk veldig fort, men når du har et sånt system …

Hun heiser på skuldrene.

De to måtte også møte hos politiet, som mistenkte at ekteskapet var proforma, at det var kommet i stand for at Mostafa skulle få oppholdstil­latelse.

– Hadde jeg giftet meg med en nordmann, hadde ingen lurt på det. Fordommene fins.

Da Otnes giftet seg, tok hun Mostafas etternavn, Moussaid. Men det gjorde hun om på.

– Med én gang folk hørte navnet mitt, ble det fokus på Mostafa. «Hvordan er det å være gift med en marokkaner?» ble jeg spurt.

– Hvordan er det å være gift med en marokkaner, da?

– Jeg aner ikke. Jeg kan bare si noe om hvordan det er å være gift med Mostafa.

Hun tenker seg om.

– Det byr jo på noen utfordringer med å være gift med en fra en annen kultur. Og fordeler – siden han ikke feiret jul, feirer vi på min måte.

UNG LYKKE: Magnhild og Mostafa giftet seg fire måneder etter at de møttes første gang. Nå har de vært gift i snart 40 år. Her med eldstedatteren Nora.

Privat

I MAROKKO: Magnhild Otnes på besøk hos svigermor.

Privat

Skattejakt

Paret har vært gift i snart 40 år og har to voksne døtre og to barnebarn.

Otnes studerte også arabisk, først i Oslo, siden i Kairo. Men hun snakker ikke språket helt flytende.

– Jeg henger med i samtalene til de begynner å bli interessante.

Hun ler.

Leiligheten de bor i er innredet med møbler, kunst og interiør fra 50-, 60-, 70- og 80-tallet. Det aller meste er kjøpt på loppemarked. Otnes og mannen bruker mange vår- og høsthelger på skattejakt. De er blant dem som står i kø når loppemarkedene åpner. Otnes går med raske skritt rett til kjøkkenavdelingen, mannen hennes konsentrerer seg om møbler.

– Det morsomste er jakten.

De selger også mye av det de finner på finn.no. Ute på verandaen ligger et aldri så lite lager.

Stort ansvar

På kjøkkenbordet står PC-en oppslått, hovedavtalen ligger ved siden av. Om få timer skal klubblederen avholde medlemsmøte på jobben. Etterpå skal hun møte ledelsen. De skal drøfte situasjonen de står oppe i.

 Otnes har krevende oppgaver foran seg. Men det skal gå bra.

– Norsk Folkehjelp skal være viktig i framtida også. Da trenger vi støtte fra alle fagorganiserte. Det er mye som står på spill nå.

Hun har vært tillitsvalgt i mange år, men syns likevel det er kjempetøft:

– Jeg kjenner på et stort ansvar. 

RENDALEN: Tilknytningen til foreldrenes hjemsted Rendalen er sterk. Magnhild Otnes og mannen Mostafa har kjøpt seg hytte på stedet.

Privat