anne.siri@lomedia.no
jan.erik@lomedia.no
52-åringen pakker den store samlingen av bøker ned i pappesker. I 17 år har bokhandlermedarbeideren leid en ettroms leilighet på Sofienberg sentralt i Oslo. For det betaler han 14.000 kroner i måneden.
Nå flytter han til en treroms på Eidsvoll i Akershus, 85 kvadratmeter som bare er hans.
– Jeg trenger ikke å bo i byen mer, sier han.
Han føler seg ferdig med trikk og trafikk og nattelivets skrål. Dessuten, å kjøpe i hovedstaden er ikke forenlig med en enslig butikkmedarbeiders lønn, som han sier.
Leieboere holder ikke tritt
Over én million mennesker leier boligen sin i Norge i dag. Omtrent halvparten er langtidsleiere. I Oslo leier nær én av tre innbyggere bolig. Mange leieboere klarer ikke å holde tritt med leieprisveksten, de har korte kontrakter og manglende trygghet i eget hjem, påpeker Boligleieløftet. Elleve organisasjoner, deriblant Handel og Kontor (HK), er med i denne relativt ferske alliansen.
Boligleieløftet stiller tre krav til forbedringer i leiemarkedet:
• Husleien må reguleres etter prisveksten i samfunnet (KPI) og ikke justeres mot markedsleie underveis i leieforholdet.
• Leieboere bør ha rett til fornyelse av kontrakten, dersom boligen fortsatt skal leies ut.
• Utleier skal ikke kunne ta seg inn i boligen uten avtale eller gyldig grunn.
Nesten halve lønna
Oddbjørn Snekkerbakken er konserntillitsvalgt i bokhandlerkjeden Ark. Han er også tillitsvalgt på jobben, Ark-butikken på Egertorget på Karl Johan.
I mange år betalte han under 10.000 kroner i måneden for å leie 40 kvadratmeter sentralt i Oslo. Leiligheten var nyoppusset da han flyttet inn. I dag har leia steget til 14.000, inkludert internett. Dermed bruker Snekkerbakken nærmere halve lønna på å bo – han får utbetalt rundt 32.000 kroner i måneden. 14.000 kroner i husleie kan likevel sies å være under markedspris.
Siden 2022 har de norske leieprisene steget 32 prosent, langt mer enn den generelle prisveksten på 20 prosent. Prispresset i utleiemarkedet skyldes mindre tilbud i utleiemarkedet og stor etterspørsel, melder E24.
– Høyere renter, økte skatter, økte kostnader og lite boligbygging reduserer tilbudet. Når stadig flere konkurrerer om færre boliger, er det uunngåelig at vi får høyere leiepriser og stadig mer press i leiemarked, sier administrerende direktør Henning Lauridsen i Eiendom Norge til avisa.
For at leieprisene ikke skal løpe løpsk, mener altså Boligleiealliansen at husleien må reguleres etter prisveksten i samfunnet, og ikke justeres mot markedsleie underveis i forholdet.
Lovforslag i 2027
Dét går ikke regjeringen med på. Når de legger fram sitt lovforslag til en ny boligleielov neste år, vil de videreføre muligheten til å justere leien årlig i tråd med prisveksten. De vil også at husleien skal kunne justeres mot markedsleie hvert tredje år i løpende leieforhold.
– For å balansere den økte risikoen for utleierne vil vi gi større rom for tilpasning til markedsleie underveis i leieforholdet, skriver Kommunal- og distriktsdepartementet i en e-post til LO-Aktuelt.
Regjeringen vil imidlertid endre lengden på leieavtalene. De vil øke minstetiden for tidsbestemte leieavtaler fra tre til fem år, skriver departementet i en e-post.
Dessuten vil regjeringen foreslå å forby bindingstid i leieavtaler. De vil også innføre bindene minstekrav til leieboligers kvalitet og avskaffe «som den er»-forbehold, skriver departementet.
Huseier sto i stua
Snekkerbakken sier at han ikke har noe å utsette på huseierne han har leid av, verken da han bodde i kollektiv eller leide leilighet alene.
– Utleierne har vært fleksible, og jeg har hatt relativt lav leie, sier han.
Noen små «greier» har det likevel vært, påpeker Snekkerbakken. Som at en tidligere huseier plutselig kunne komme inn i kollektivet for å fikse noe en lørdag morgen, uten å ha varslet fra på forhånd.
Da han leide egen leilighet, gjorde han det for tre år om gangen.
– Avtalen skapte en slags uro, for jeg har ikke alltid vært klar for å avslutte leieforholdet etter tre år, forteller han.
Urealistisk for arbeidsfolk
Oddbjørn Snekkerbakken har arvet penger etter foreldrene. Det bidro til at han kunne kjøpe leilighet. Han ga 3,6 millioner for 85 kvadratmeter på Eidsvoll. I Oslo sentrum måtte han ha bladd opp godt over det dobbelte, trolig langt mer.
Boligmarkedet opprører Snekkerbakken, han mener mer politisk styring må til. Han ønsker at en tredje boligsektor utforskes mer for å gjøre bolig tilgjengelig for flere, altså en sektor som ligger mellom den kommunale og private.
– Før kunne folk kjøpe bolig fordi de hadde jobb, nå må mange arve for å ha råd til å komme seg inn. Bolig har blitt en fattigdomsfelle, og altfor mange lever trangbodd, sier han.
Fra å kunne spasere hjemmefra og til jobben, har Snekkerbakken gjort seg selv til pendler. 40 minutter på tog én vei.
– Om hundre år tror jeg Eidsvoll er en bydel i Oslo, sier han med glimt i øyet.
