Tekst: Lene Svenning

lene@lomedia.no

Foto: Tonny Lunnan

t-lunnan@hotmail.com

– Å jobbe for familien er det dummeste du gjør, sier Hans Einar Espeseth.

– Jeg burde meldt meg inn i HK.

I tolv år jobbet Espeseth i farens byggevarehandel. Han var selger, jobbet på lageret, kalkulerte priser for proffkunder, drev med innkjøp og sto på messer.

– Familie betaler dårlig. Dessuten går du glipp av et normalt far-sønn-forhold når den ene er sjef, og den andre er ansatt.

Espeseth snakker av dyrekjøpt erfaring, men ler når han forteller. Det er lenge siden nå. Faren lever ikke lenger.

– Jeg ble sagt opp et par ganger, og jeg har sjøl gått.

Kjedelig plass

I mars ble Hans Einar Espeseth valgt til ny leder i Finnmark Handel og Kontor (HK).

– Jeg er ikke den mest karismatiske lederen, men en type som liker å få ting gjort.

Det er bare fire år siden Espeseth meldte seg inn i forbundet. Da hadde han endelig fått fast og full stilling på Coop Prix i Kjøllefjord. Og når det ikke fantes en tillitsvalgt på butikken, tok Espeseth på seg jobben. Siden har han altså steget i fagforeningsgradene.

Det skjer ting helt nord i landet. Finnmark HK var den fagforeninga i forbundet med størst medlemsvekst i februar og mars. De kunne notere seg en medlemsvekst på 2,5 prosent. Nå har HK tusen medlemmer i fylket. Noe av æren for det må det gå an å gi Espeseth.

Her i fiskeværet og administrasjonssenteret Kjøllefjord i Lebesby kommune bor det 900 mennesker, mens det i resten av kommunen bor ytterligere 300. I tillegg til Coop’en finnes det også en klesbutikk, en bokhandel, et hotell og en kiosk her, sistnevnte har akkurat gått konkurs.

– Det er en jævlig kjedelig plass jeg bor på. Jeg hadde vært på lukka avdeling hvis jeg ikke hadde vært engasjert i HK.

Vi sitter i salongen på Hotel Nordkyn, midt i Kjøllefjord sentrum. Ser vi ut av de store vinduene, blikket vandrer ut gjennom fjorden og rett i havgapet. Sola står høyt på himmelen. Den går ikke ned før i slutten av juli.

UT MOT HAVET: – Det er en jævlig kjedelig plass jeg bor på, mener Hans Einar Espeseth.

Tonny Fangstmann Lunnan

Vestlending

Espeseth kommer ikke herfra, det blir tydelig idet han åpner munnen. 54-åringen er født og oppvokst i Ålesund, sammen med mora, faren og lillesøstera. Foreldrene ble skilt da Espeseth var tolv år. Det var egentlig ikke så vanskelig for ham.

– Jeg hørte aldri foreldrene mine krangle, verken før eller etter skilsmissen.

Etter hvert fikk Espeseth også en stemor, stefar, en stesøster og en halvbror.

– Vi bruker ikke «ste» og «halv». Vi er fire søsken, sånn ser vi på det.

Etter fullført videregående skole og militærtjeneste, begynte Espeseth å studere næringsmiddelteknologi, men droppet ut.

– Det gikk skeis. Jeg var mer interessert i studentlivet enn i studiene.

Espeseth livnærte seg en stund som drosjesjåfør, før han prøvde seg på studier i administrasjon og ledelse. Det håndkleet kastet han kjapt inn. Før han altså begynte i farens byggevarehandel.

Variert karriere

Da faren ville avvikle bedriften i 2007, fikk Espeseth jobb i et firma i samme bransje – i Oslo. Han ble ikke der lenge før han måtte bytte beite. I én periode solgte han telefonkatalogoppføringer.

– Det var rein svindelvirksomhet – i alle fall i gråsona.

Espeseth fant seg ny jobb i et firma som drev med skilting av veier.

– Dårlig betalt, men det var en jobb og en inntekt.

En lang periode jobbet han med bygging av tunneler under Oslofjorden. Det var kjekt.

– Men som ansatt i et innleid firma, er du nederst på stigen. Lønna var lav, og vi kunne gå ei uke uten oppdrag og betaling.

Så vanket det Nav-kurs innen lønn og regnskap, etterfulgt av praksisplass og vikariat i et renholdsfirma.

Men etter seks år i hovedstaden, fikk Espeseth en telefon som skulle snu opp ned på livet hans:

– Pappa, kom!

VENDEPUNKT: For tretten år siden fikk Hans Einar Espeseth en telefon som snudde livet på hodet. Det var bare å sette seg i bilen og kjøre 2.000 kilometer.

Tonny Fangstmann Lunnan

Rask omveltning

15 år tidligere hadde Espeseth blitt far til Nathalie. Han og barnets mor var kjærester en kort stund da de begge bodde i Ålesund.

– Jeg trodde jeg hadde funnet dama i mitt liv. Det var en skikkelig nedtur da det ble slutt.

Han tenker seg om.

– I realiteten var det vel en årelang nedtur. Det var sårt å ikke bo sammen med dattera mi.

Så lenge mor og barn befant seg på Vestlandet, hadde Espeseth fast og hyppig samvær med dattera. De siste årene hadde det begrenset seg til høytider og ferier, siden mor og barn hadde flyttet til Nord-Norge. Nå befant de seg i Kjøllefjord, og Nathalie ville ikke flytte mer.

Espeseth, som var permittert fra jobben, pakka sakene sine og kjørte 200 mil nordover.

– Jeg har bare ett barn. Det som betydde mest for meg var at hun skulle ha en bra oppvekst.

UT MOT HAVET: – Det er en jævlig kjedelig plass jeg bor på, mener Hans Einar Espeseth.

Tonny Fangstmann Lunnan

Singel

Å få jobb i Kjøllefjord skulle vise seg å bli vanskelig. Svært vanskelig. Hans Einar Espeseth var arbeidsledig i åtte år. De to første årene fikk han dagpenger. Etter det gikk han over på sosialstønad.

– Da har du ikke råd til noe som helst.

Espeseth anbefaler ingen å flytte til et lite sted hvor du ikke kjenner noen når du er singel og voksen.

– Er det ensomt?

– Ja og nei. Jeg trives i eget selskap, men jeg finner ingen partner her oppe. Jeg har vært singel i hele mitt liv, egentlig.

Etter at dattera flytta til Alta for å gå på videregående skole, 40 mil unna, vurderte Espeseth å flytte tilbake til Oslo. Men så fikk han en ny beskjed: Han skulle bli bestefar. Og dattera, barnefaren og babyen kom flyttende tilbake til nabobygda Mehamn. Espeseth ble værende.

Nytt liv

En praksisplass gjennom Nav var Espeseths inngangsbillett til jobben i Coop. Nå har han full og fast stilling på butikken.

Om han har angret på at han flyttet til Kjøllefjord?

– Nei. Jeg vet ikke hva resultatet ville vært for dattera mi hvis jeg ikke flyttet hit da hun ba meg om det. Det ville jeg ikke ta sjansen på.

Espeseth er mye sammen med familien. Han kjører ofte de tre milene til Mehamn når han har fri fra jobben.

– At hun gidder å bruke tida si på meg … Det er ikke alle foreldre som opplever at barna deres vil være sammen med dem som venner.

Far og datter har felles interesser. Espeseth er leder i LO Nordkyn. Dattera er kasserer.

FAR OG DATTER: Espeseth tilbringer mye tid med dattera Nathalie og familien hennes. De sitter også sammen i styret i LO Nordkyn.

Privat

Fysj og fy!

Hans Einar Espeseth sitter også i styret i Lebesby Høyre.

– Jeg vil ha noe å si, utover stemmeseddelen.

– Men hvorfor partiet Høyre?

Espeseth forklarer at lokalpolitikk og rikspolitikk er to ulike ting. I små kommuner stemmer folk ofte ut fra hvor godt de liker politikerne. Her i Lebesby har Espeseth størst sans for Høyre-folka.

– Nå det gjelder arbeidstakeres rettigheter, er jeg kanskje rødere enn Arbeiderparti-folk.

– Høyre vil tillate søndagsåpne butikker, hva tenker du om det?

– Å fysj og fy!

– Høyre vil tillate flere midlertidige stillinger, hva er din holdning til det?

– Fysj, vekk med det!

– Vil du, som Høyre, gjøre endringer i sykelønnsordningen?

– Nei, det er bare tull!

Espeseth legger en ny pris snus under overleppa.

– Å rokke ved velferdsstaten er galskap. Høyre lever i troen på at økonomisk vekst må skje for å øke velferden. Det er en nyliberalistisk økonomisk teori som ikke stemmer med virkeligheten.

Han tenker seg om et øyeblikk.

– Jeg er kanskje en rar Høyremann som ikke er en Høyremann.

Kjøllefjord forever

Espeseth har tenkt tanken på å flytte tilbake til Oslo. Mora hans bor i Ålesund, det er langt og dyrt og reise dit fra Kjøllefjord. Søstera bor i Oslo. Hadde han bodd der, kunne han også brukt mye av tiden på moras hytte på Hvaler i Østfold. Der har han tilbragt mang en sommer.

Men snart kommer det et nytt barnebarn.

– Da kan jeg i hvert fall ikke flytte!